Gjersjøelva renner fra nordenden av Gjersjøen, ved Gjersjø bru, og ut i Bunnefjorden langs med Oppegård båthavn. I over 400 år har man skipet ut trelast fra Gjesjøelvas munning, og fortsatt kan vi i dag se ruiner etter omfattende virksomhet langs elven. Her er rester etter demninger, rørledninger, brofundamenter, hustufter, veifar, samt fundamenter til møller, sager, kraftverk og salpeterverk.
Elven benevnes i dag med følgende. Nedre fall: fra utløpet (båthavna) og opp til Kruttmølledammen (ved Ingierstrand broen). Langstrøm: opp til det gamle kraftverket (forbi opplagsplassen). Øvre fall: opp til Gjersjøen.
Langs Øvre fall er det anlagt en utrolig vakker og idyllisk kultursti gjennom et kulturlandskap av gamle ruiner og fundamenter. Den snaue timen det tar å gå fra kraftstasjonen, langs elven og opp til Hvitebjørn gård, er en av de flotteste naturopplevelser Follo-regionen har å by på. Vel fremme på Hvitebjørn starter det opp en ny kultursti for dem som er interessert i en runde på selve Svartskog-platået.
Også langs nedre fall er det natursti og vakker natur. Her ligger også en tro kopi av en oppgangssag. Reist av idealister fra lokale organinsasjoner i samarbeid med kommunen , fylket og grunneier Fred Hallager Juul. Denne sagen er reist på fundamenter på det stedet man tror at den første oppgangssagen stod på begynnelsen av 1500 tallet.
Norge har helt siden vikingetiden drevet med eksport
av tømmer og etter hvert som vi nærmer oss slutten av
middelalderen er det landets mektigste som står som
eiere av de store sagbrukene. Slik var det også med
Gjersøelva. Her lå det etter hvert flere sagbruk, høvlerier, møller, kraftverk og salpeterverk samtidig. Oppkjøp og giftemål gjorde at Stubljan hovedgård, Hvervenbukta, overtok sagbruksvirksomheten samt kjøpte opp store deler av Follo. Det var jo tross alt skogen som dannet grunnlaget for råvareproduksjonen. Tømmeret kunne fløtes i fjorden, vann og elver, og Bunnefjorden Gjersjøen og Gjersjøelva var gode medhjelpere til tømmertransport. Om vinteren kunne man hente tømmer lengre unna. Da var det tele i bakken, og tømmeret kunne fraktes på sleder over gjenfrosne vann og veifar.
Ljansbruket, som dette etter hvert ble kalt, hadde på 1700-tallet samme eier som Borregård og Hafslund. Når (svenske)kongen kom på besøk bodde han gjerne i hovedhuset på Ljansbruket.
Ljansbruket var den største arbeidsplassen i området, og mange av arbeiderne bodde på husmannsplasser under Ljansbruket. De arbeidet med skogsarbeid, tømmerhogst og kjøring om vinteren, og om sommeren jobbet de på sagbrukene. De kunne også ordne seg med egne husdyr samt rydde mark til å dyrke korn og grønnsaker.
Særlig under Napoleonskrigene ble det stort behov for krutt, og derfor satset man på salpeterverk og kruttmølle i Gjersøelva. Helt ufarlig er ikke dette, og etter flere eksplosjoner med dødelig utgang, mellom 1760 og 1870, besluttet man å nedlegge denne produksjonen.
Arbeidstiden ved Ljansbruket var fra kl. 07.00 til 20.00 med 3 hvilepauser, 6 dager i uken.
P.S. Kirken eide mange av gårdene i Oppegård fra svartedauen og frem til reformasjonen.
Navn som ”Kantoråsen” vitner om dette. (Kantor = musikksjef i kirken.)
