Jan Baalsrud,
1917 - 1988. Han bodde i Kapellveien 4 
på Kolbotn i Oppegård kommune fra begynnelsen av 1930-årene 
til 1950. 
Jan Baalsrud ble født i  Oslo i 1917 og døde i 1988 på  rekonvalesenthjemmet Bæreia, ved Kongsvinger. Han var en norsk frihetskjemper og av yrke instrumentmaker. 

Jan Baalsrud bodde på Kolbotn fra begynnelsen av 1930-årene til ca. 1950. Mange folk omtaler Jan Baalsrud som en Oslo-gutt, men han var en Kolbotn-gutt. Han kom til Storbritannia i 1941. Der ble han knyttet til Kompani Linge. Kompani Linge var trent som et kompani med eventyrere.  

Her bodde Jan Baalsrud:
Kapellveien 4, 1410 Kolbotn.

(Huset er i dag en kommunal barnehage, Kolbotn korttidsbarnehage. Hva med å kalle den Baalsrudheimen barnehage?)
FLUKTEN
Fra Shetland dro de med båten Brattholm til Troms. Her hadde de en kontakt med navnet Hansen. Han drev en butikk der de fikk varer, og de fikk bo der. Butikken fikk en ny eier. Denne mannen het også Hansen. Når Baalsrud og resten kom til Troms, tok de kontakt med Hansen, i butikken. I og med at ingen av de i hjemmefronten kjente ansiktet på hverandre, trodde de at det var den riktige Hansen de hadde tatt kontakt med. Det var det jo ikke. Det viste seg at denne Hansen de hadde tatt kontakt med var en nazist. Hansen kontaktet tyskerne, og meldte fra om at de kom. Når Baalsrud & co kom til Norge ble de møtt av tyskere som hadde som mål å senke skipet deres. Som den eneste av et mannskap på 12, overlevde Baalsrud kampen om livet og måtte flykte fra Tyskerne. 

Lokalbefolkningen holdt ham skjult, men han måtte over grensen til Sverige. For å komme dit måtte han slite seg gjennom alt slags vær og svømme over isvann. Det var tross alt i mars måned. Han fikk koldbrann i tærne og måtte kutte av ni tær. Han  ble også snøblind før han kom frem. Ha fikk etterhvert hjelp av noen samer til å bli fraktet over fjellet. De fraktet han på en kjelke. Det var et mislykket forsøk og de måtte dra tilbake. Neste gang la de han på en pulk og da fikk de fraktet han over. Det var mange som hjalp han med flukten og han var hele tiden redd for at de skulle bli oppdaget og drept. Hele flukten hans til Sverige er udødeliggjort i filmen og boka " Ni liv ". Filmen ble nomminert til Oscar. Boka ble skrevet av David Howarth. Den kom ut i 1955 og filmen kom ut i 1957.  
Egil Bakke har vært en varm forkjemper for å hedre Jan Baalsrud. Her i samtale med en media-elev fra Fløysbonn som jobber med å få en vei, eller plass, oppkalt etter Jan Baalsrud. Samtalen fant sted i 2001, Jan Baalsruds plass ble vedtatt av kommunestyret i 2008.
OPPEGÅRD UNDER KRIGEN
Det først året av krigen bosatte tyskerne seg på Kolbotn skole. Der var de hele sommeren. Da de var på Kolbotn skole, måtte elevene gå på en annen skole, Middelskolen, (Gamle Realskolen), på ettermiddagen etter at elvene som gikk der var ferdige. Den sommeren gjorde naboene alt de kunne for å få tyskerne til å dra fra skolen og nærmiljøet. De saboterte bl.a. brønnvannet m.m. 















Etter sommeren fikk tyskerene nok, og flyttet seg til Gjersjøviken camping. En av Norges flotteste campingplasser lå her nede inne i skogsområdet, litt vest for Ingierkollens nedfart.  I løpet av krigen klarte tyskerne å rasere hele campingplassen, og den ble aldri gjenåpnet.


                                             I Gjersjøåsen ved Gjersjø bru hadde tyskerne maskingeværstilling og skyttergraver. Der var det rent vann.
" VI ER SÅ FÅ HER I LANDET, HVER FALLEN ER VENN OG BROR !" 
( Nordahl Grieg )

Det var mange som ble drept under krigen i Oppegård. 
Noen gikk ned med båt og andre ble sent til konsentrasjonsleire. Finn Ulleberg var en av de som ofret livet sitt for friheten. Han ble torpedert to ganger, andre gangen ble han med ned i dypet. Ingvald Johansen var en sjømann og døde av ettervirkningene av krigen. Marinesoldaten Oluf Thoresen var med i en båt som traff en tysk mine. Han gikk også med ned. Johan Alfred Gøransen var en elektriker fra Kolbotn. Han ble henrettet på Trandum i 1944. Milorg mannen og sabotøren Arnholt Hansen, ble skutt ned av Gestapo, bare tre uker før Frigjøringen. Han døde etter mange år med lammelser og store lidelser i 1949. Odd Hogset var en av de 470 politimennene som ble sendt til slaveleire i Tyskland, der de blant annet måtte grave skyttegraver for tyskerne. Han pådro seg tyfus og døde under hjemtransporten. Erik Johan Thu og datteren hans Berill på to år var på flukt fra brennende bygninger og ble knust av fallende murer. 















Vi må også minnes de to jødiske familiene Gunst og Knöpfler som ble drept.  De ble arresterte og brakt til konsentrasjonsleir i Tyskland. Den 12 år gammel jenta Gertrud Gunst, 6. klasse-elev ved Greverud skole,  ble hentet  av lokale politi-tjenestemenn midt i en skoletimetime. Hun ble båret ut av klasserommet og sent  sammen med familien til konsentrasjonsleir i Tyskalnd. Hun kom aldri tilbake....
Da Jan Baalsrud kom hjem fra krigen, gjorde han svært mye i det lokale organisasjonslivet. Han var bl.a. med i Speideren og var en viktig part i sammenslåingen av våre to idrettslag, Kolbotn Idrettsklubb og Kolbotn Arbeids Idrettslag til Kolbotn Idrettslag. Han var også ivrig medlem av Speidern. Etter krigen nedla Baalsrud et stort arbeid for krigsinvalideforbudet. Han ble formann krigsinvalideforbundet i 1957-64.

På sine eldere dager flyttet Jan Baalsrud til Knarieøyene. Det var bedre for tærne hans, og for å holde koldbrannen i sjakk! Han døde på Bæreia ved Kongsvinger, men er gravlagt i Manndalen i Troms. Hvert år, den 24 juli, arrangeres det en minnemarsj til ære for Jan Baalsrud i Troms. Da går man den ca. 200 km lange fluktruten i løpet av 9 dager. Den 29. juli er offesiell minnedag for Jan Baalsrud, da besøker marsjdeltakerne hans gravsted. Flere av skjulestedene JB brukte, er severdigheter, t.o.m. omtalt i NAF's veibok. 
Vi kan fortasatt se restene etter skyttergraver og maskingevær stilling. Det er en bunkers i Gjersjøåsen over Gjersjø Bru.

Mye av denne hjemmesiden er resultat av et prosjektarbeid utført av 8. klasse-elever ved Fløysbonn skole 2001/02. Målet for prosjektet var å sette fokus på at Jan Baalsrud, som bodde i kommunen i nærmere 20 år, burde få en vei eller plass oppkalt etter seg. De skulle aktivt bruke media til å påvirke oponionen og politikerne. Derfor lagde de også en video-reportasje som gikk på TV Oppegård i begynnelsen av juni 2001. Videre ga de intervjuer til Østlandets Blad og Lokalavisen Oppegård. Onsdag 20. juni gikk en av elevene opp på kommunestyrets talerstol og stilte følgende spørsmål til politikerne:
SPØRMÅL TIL KOMMUNESTYRET VÅREN 2001
Jeg representerer en prosjektgruppe fra Fløysbonn skole, i forbindelse med "Elevenes valg" våren 2001. Vi ønsker å stille et spørsmål til kommunestyret.

Jan Baalsrud bodde i Kapellveien på Kolbotn fra begynnelsen av 1930-årene og fram til 1950. Han var en av de mest kjente krigshelter fra Hjemmefronten under den 2. verdenskrig og hans heltmodige flukt i 1943 fra Troms og over til Sverige er godt kjent. Denne resulterte også i en av Norsk films største suksesser, "Ni liv", som også ble Oscar-nominert. Jan Baalsrud var sterkt involvert i det lokale organisasjonsmiljøet, og medvirket bl.a. til at våre to tidligere Kolbotn-idrettslag ble slått sammen til ett. Han huskes også for  sin mangeårige innsats som leder av Krigsinvalideforbundet.

Vårt spørsmål lyder: "Kan Jan Baalsruds navn offisielt knyttes til en vei eller plass i vår kommune? Primært enga mellom Kolbotn-torget og Kolbotn-tjernet: Baalsruds plass."
ETTERORD:
Prosjektgruppa høstet applaus fra kommunestyret, og Fløysbonn skole fikk honnør for å inspirere elevene til lokalhistoriske prosjekter. Elevene fikk også løfte om at Jan Baalsruds navn i fremtiden skulle brukes på en vei på Rikåsen, eller konkret på den sletta som elevene foreslår.

Så, endelig i 2008 bestemmer politikerne seg for at plassen forran Kolben skal hete Jan Baalsruds Plass. Skiltet som vi ser ovenfor ble plassert der av elevene i 2001. Ved nærmere ettertanke vil jeg anta at dette stedet  i dag ville ha vært ca. midt på scenen i Kolben, sal 1. Altså under 100 meter fra det som nå er Jan Baalsruds Plass... Trolldom...?
Denne web-siden ble laget i samarbeid med media-elever på Fløysbonn skole i 2001. Elevene utfordret Oppegård kommune og politikerne på at krigshelten Jan Baalsrud skulle hedres med "Jan Baalsruds plass". Fortrinnsvis gress-sletta foran Veslebukta (Kolbotntjernet). I 2008 bestemmer kommunepolitikerne seg for nettopp dette. Gratulerer til alle!! 
                     
                    Mvh. Sigurd O. Dancke

    ØB-artikkel 2001                ØB-artikkel 2008

                    TVO-reportasje fra 2001
Startside
Milorg hadde 7 hemmelige hytter/skjulesteder i vårt distrikt. Disse ble bl.a. brukt til å oppbevare våpen, sprengstoff, raidoutstyr o.a. Mange av Milorg-gutta var tidligere speidere/rovere med god kunnskap om å leve i naturen. Dette har ikke minst Hans Knutsen æren for, Kolbotnmannen som startet opp både speiderbevegelse og korps, ikke bare i Oppegård, men i hele Follo.

Da arbeidsplikten ble innført i Norge under krigen, en dårlig skjult vervingskampanje fra tyskernes side, rømte ungdommene(guttene) til skogs. derfor ble de kalt for "Gutta på skauen". Her holdt de seg skjult til freden var et faktum. Mange av dem samarbeidet med Milorg. I vårt distrikt var det særlig Myrvoll-speiderne som utmerket seg. Helge Fjeld, Per og Bjarne Myrvold var sentrale. Også sjefen selv, Eivind Barca. De hadde våpenlagre i flere hytter på Verpåsen og ved Gaupestein, og ammunisjon lagret de i kassen på Pinnåsen. De samarbeidet med folk fra hele Follo. Elitelaget var Q-gjengen. De hadde bl.a. ansvaret for å skjule Max Manus og Gregers Gram i en av hyttene, da ble sluppet ned i fallskjerm ved Steinsjøen i Østmarka. Max Manus hadde pådratt seg lungebetennesle og måtte ha kyndig pleie.

Sentrale folk var også Gunnar Storløkken, Fritjof Pedersen og Gunnar Bræin som bodde på Frydenberg, Greverud. De stjal bl.a. ammunisjon fra tyskerne, og jobbet med illegale aviser. Brødrene Einar, Arne og Gunnar Stensrud kom også med og sluttet seg til laget som ble ledet av Fritjof. De fikk opplæring i bruk av våpen, sprengstoff og sabotasje av instruktør "Storm" som tilhørte Asbjørn Sundes "kommunistorganisasjon". (Som nå har fått full oppreisning).

I 1943 ble Milorg organisert. Alle kommuner i Follo ble lagt under distrikt 11 i Østfold. I mai 1944 fikk Ole Tjernæs, (Ski), og Fritjof Pedersen beskjed om at våpen, ammunisjon og sprengstoff kunne hentes ved Vellumstadbukta ved Langen. Alt ble båret i ryggsekker til Pinnåsen om natten.
Kassen på bildet ble båret til Pinnåsen av Fritjof Pedersen, Ole Tjernæs, Arne og Helge Holm og Edgar Johannesen. Det var opprinnelig en kasse for oppbevaring av sprengstoff som de stjal fra en kommunal søppelplass på Sønsterud.

Høsten 1944 og våren 1945 kom det flere våpenslipp. Først ved Breimåsan, Smerta i Ski, deretter ved Orremåsan ved Gaupestein. I takt med tilførsel av nye våpen ble Milorg bygget ut. 

8. mai 1945 kunne Milorg i Oppegård på Verpåsen mobilisere følgende mannskap: Lag 1: leder Fritjof Pedersen. Lag 2: leder Ole Tjernæs. Lag 3: leder Rolf Barca. Lag 4: leder Arne Hansen. Troppsjef var Eivind Barca og nestleder var Harald Stensby.

Like bak Taraldrud gård er det oppført et minnesmerke over "Gutta på skauen" fra vårt distrikt. Dessverre er det umerket og vanskelig å finne frem til. Også familien Holum på Taraldrud gjorde en stor innsats under krigen med å skjule våpen, og flyktinger på vei til Sverige i "Potetkjelleren".

Da han kom til Sverige ble han lagt inn på sykehus. Der lå han i 7 måneder. Han ble berømmet av legene for måten han hadde kuttet av seg tærne, og holdt koldbrannen i sjakk. Da han kom ut av sykehuset dro han tilbake til England. I og med at han fremdeles måtte passe seg for tyskerne, måtte han reise lange omveier. Han dro innom Sør-afrika, Asia,  Australia, New Zealand og Amerika før han kom til England. Der meldt han seg på nytt til tjeneste og tok nye sabotasje-oppdrag.
Oppegård under krigen
7. mai 1945, mobiliserte Milorg 2 tropper på Verpåsen.
Hver tropp var på 52 mann, og flere av soldatene hadde vært med og kjempet i 1940. De hadde ingen informasjon om at tyskerne skulle overgi seg frivillig, så det var nok et dramatisk døgn de så for seg komme. heldigvis gikk dette fredelig for seg dagen etter....
Musikkvideo:
"Gertruds farvel"