Oldtidsveien var kun en ridevei, og da postmengden økte ble det etterhvert behov for en kjerrevei. Også militært sett var det gunstig å ha en vei mellom de to hovedstedene hvor man kunne frakte tyngre enheter i vogner eller f.eks. frakte med seg kanoner og amuni- sjon.
Det var nok lettest å reise om vinteren mens telen stod i bakken, da var det enkelt å reise med slede elle ha ting på slep. Ellers om året kunne nok veistandarden være så som så med gjørme, dype hull og steiner som stakk opp.
Kongeveien ble etterhvert det vanlige navnet. I våre dager heter det jo «riksvei» når stor- tinget bestemmer en ny veitrase. Derfor er det naturlig med «kongevei» når kongen bestem- mer. Når man ferdes med hest og vogn måtte man søke en flatere trase enn Oldtids- veien. Selv om det er mange sammenfallende traseer mellom disse to veiene, var det naturlig at Kongeveien gikk i lavere terreng. Deler av Kongeveien er godt bevart mellom Tusenfryd og Haugbro, Ødegården og Hellerasten, samt Tårnåsen og Øvre Prinsdal. Her er Kongeveien fredet, selv om Telenor på uforklarlig vis har fått lov til å grave opp hele strekket for å legge ned en tv-kabel!
Det lå postgårder langs Kongeveien, og i vår kommune var det etterhvert Østre Greverud gård som overtok posttjenesten fra Sætre. De fraktet den nordover til Øvre Prinsdal, og sørover til Sundby i Ås. Flere dansk-norske konger har reist med sitt følge gjennom Oppegård, og med tanke på hvordan veien gikk rett igjennom både Østre Greverud og Fløisbonn, skjønner vi at det må ha vært litt av et syn. Hundrevis av tjenestefolk, ministrer, soldater og bærere, (dronningen ble ofte båret på en bærestol av fire bærere), hester, vogner og proviant.
Carl 12.'s felttog i 1716 ble stoppet på Haugbro av norske tropper som hadde et kanon- batteri på Toppenhaug. (Kanonkuler fra dette slaget finnes den dag i dag i noen Oppe- gårdske hjem.) Svenskekongen ble tvunget ut på isen i Bunnefjorden og fortsatte derfra marsjen mot Akershus festning. Han klarte ikke å innta festningen. Ikke mye hjelp å få fra Sverige heller, da Tordenskiold hadde senket 44 av skipene hans i Dynekilen. Svenske- kongen ble tvunget til retrett, og det må ha vært et fryktinngytende skue for våre lokale gårdeiere da Carl 12. med sine ca. 8000 soldater, hester, forsyningsvogner og kanoner «toget» igjennom tunet på vei hjem til Sverige. Sågar var det flere kompanier som stoppet på Fløisbonn og fikk mat og drikke.
Tyngre vognlaster gjorde at hesten fikk store problemer med de lange bakkene som fortsatt var en del av Kongeveien. Ikke minst turen over Ekeberg var god nok grunn for å lage en flatere vei. Løsningen ble en helt ny veitrasee, og i 1860-årene stod Mosseveien ferdig. Her følger traseen selve Bunnefjorden, og den går i flatt lende helt til København.
Allikevel, Kongeveien var viktig i Oppegård, særlig mellom syd og nord. Fortsatt var dette den eneste interne veiforbindelsen inntil Skiveien ble bygd i slutten av 1930-årene. Deler av Kongeveien er fortsatt klargjort for biltrafikk, men det er ikke lenger mulighet for gjennomkjøring mellom nord og syd.
