Oldtidsveien var kun en ridevei, og da postmengden økte ble det etterhvert behov for en kjerrevei. Også militært sett var det gunstig å ha en vei mellom de to hovedstedene hvor man kunne frakte tyngre enheter i vogner eller f.eks. frakte med seg kanoner og amunisjon.
Det var nok lettest å reise om vinteren mens telen stod i bakken, da var det enkelt å reise med slede eller ha ting på slep. Ellers om året kunne nok veistandarden være så som så med gjørme, dype hull og steiner som stakk opp.
Kongeveien ble etterhvert det vanlige navnet. I våre dager heter det jo «riksvei» når stortinget bestemmer en ny veitrase. Derfor er det naturlig med «kongevei» når kongen bestemmer. Når man ferdes med hest og vogn måtte man søke en flatere trase enn Oldtids- veien. Selv om det er mange sammenfallende traseer mellom disse to veiene, var det naturlig at Kongeveien gikk i lavere terreng. Deler av Kongeveien er godt bevart mellom Tusenfryd og Haugbro, Ødegården og Hellerasten, samt Tårnåsen og Øvre Prinsdal. Her er Kongeveien fredet.
Det lå postgårder langs Kongeveien, og i vår kommune var det etterhvert Østre Greverud gård som overtok posttjenesten fra Sætre. De fraktet den nordover til Øvre Prinsdal, og sørover til Sundby i Ås. Flere dansk-norske konger har reist med sitt følge gjennom Oppegård, og med tanke på hvordan veien gikk rett igjennom både Østre Greverud og Fløisbonn, skjønner vi at det må ha vært litt av et syn. Hundrevis av tjenestefolk, ministrer, soldater og bærere, (dronningen ble ofte båret på en bærestol av fire bærere), hester, vogner og proviant.
Carl 12.'s felttog i mars 1716 ble stoppet på Haugbro av norske tropper som hadde et kanon- batteri på Toppenhaug. (Kanonkuler fra dette slaget finnes den dag i dag i noen Oppegårdske hjem.) Svenskekongen ble tvunget ut på isen i Bunnefjorden og fortsatte derfra marsjen mot Akershus festning. Han klarte ikke å innta festningen, og svenske- kongen ble tvunget til retrett. Det må ha vært et fryktinngytende skue for våre lokale gårdeiere da Carl 12. med sine ca. 8000 soldater, hester, forsyningsvogner og kanoner «toget» igjennom tunet på vei hjem til Sverige. Det var også flere kompanier som stoppet på Fløisbonn og fikk mat og drikke. Norske soldater fulgte ham sydover så det var nok stor trafikk på Kongeveien i mai-måned 1716.
Carl 12 omgrupperte i juni for å angripe Fredriksten festning i Halden. Han erobret Sponviken skanse, men han måtte seg da Haldenserne brant ned byen. Samtidig angrep Tordenskiold og senket 44 av skipene hans i Dynekilen. (Tordenskioldsbukta på Nordre Sandøy, som han benyttet i forbindelse med angrepet, er i dag et yndig utfartsted for båtfolket.) Carl 12 gav seg imidlertid ikke, og angrep Norge og Fredriksten festning på nytt i 1718. Her falt han for en kule med litt uviss adressat. Norsk eller svensk?)
Tyngre vognlaster gjorde at hesten fikk store problemer med de lange bakkene som fortsatt var en del av Kongeveien. Ikke minst turen over Ekeberg var god nok grunn for å lage en flatere vei. Løsningen ble en helt ny veitrasee, og i 1860-årene stod Mosseveien ferdig. Her følger traseen selve Bunnefjorden, og den går i flatt lende helt til København.
Allikevel, Kongeveien var viktig i Oppegård, særlig mellom syd og nord. Fortsatt var dette den eneste interne veiforbindelsen inntil Skiveien ble bygd i slutten av 1930-årene. Deler av Kongeveien er fortsatt klargjort for biltrafikk, men det er ikke lenger mulighet for gjennomkjøring mellom nord og syd.
Kongeveien mellom Øvre Prinsdal, Tårnåsen, Ødegården. Haugbro og Tusenfryd er fredet og godt bevart. Den fortsatte ned til E6 og København. Mesteparten av dagens E6 fra Ås til København følger traseen til den gamle kongeveien.
